Kronikk i Aftenposten 17.11.2001
Det er opprørende at en 250 år gammel organisasjon med stor historisk betydning blir gjenstand for angrep i et demokratisk samfunn, skriver Anders Chr. Gogstad, professor emeritus i sosialmedisin. I dagens kronikk skisserer han Den Norske Frimurerordens historie, som til tider var svært turbulent.
Frimureriet er opprinnelig utviklet fra de gamle håndverkslaugene med deres forankring i middelalderens fromhetsliv. Den første engelske storlosjen fra 1717 var preget av åndelig liberalisme på kristen grunn.
Frimureriet kom til Sverige i 1735 og til Norge i 1749. Fra Gustav III til og med Gustav VI Adolf, gjennom mer enn 200 år, har ordenen i Sverige og i Norge inntil 1905 hatt den svenske kongen som stormester. Ved unionsoppløsningen fikk de norske losjer sin administrative uavhengighet.
Frimureriet var et produkt av opplysningstiden. Det ble bygget opp som et undervisende system, inndelt i grader, der medlemmene får øket innsikt i livets symbolske mening gjennom ritual og seremoniell. Dette levendegjør livets budskap og bidrar til personlig modning og moralsk utvikling.
Frimureriets store kulturelle betydning i Europa gjennom tidene er lite kjent i Norge. Personer som Mozart og Goethe, Kipling og Sibelius var frimurere.
Lite er også kjent om det omfattende humanitære arbeidet som frimurersamfunnet utfører. I Sverige når dette opp i mange millioner kroner og spenner fra Frelsesarmeen til idrettsorganisasjoner. Omfattende forskningsprosjekter blir finansiert ved universiteter og høyskoler. Også i Norge utfører Frimurerordenen et omfattende sosialt arbeid i stillhet og diskresjon, og det tildeles også her offentlig utlyste stipendier.
Med den utpregede kristen-humanitære målsetningen og som en intellektuell åndsretning med sitt kritiske søkelys på menneskesinnet, har frimureriet alltid vært fryktet og forbudt i land med autoritære regimer, som i de tidligere fascistiske og kommunistiske stater. I Tyskland ble frimureriet forbudt etter nazistenes maktovertagelse dels pga. dets karakter av "konspirativ organisasjon", dels ut fra forestillinger om den nære sammenheng med jødisk religionsutøvelse og inspirert av general Ludendorffs voldsomt frimurerfiendtlige publikasjoner.
Den 19. september 1940 forbød Reichskommissar Terboven frimureriet i Norge. Losjene ble oppløst, formue, eiendommer og verdipapirer beslaglagt og losjens øverste embedsmenn midlertidig arrestert. Noen dager senere dro det norske politi rundt til alle frimurere og avkrevde dem frimurerringene. Tyskerne rykket inn i Storlosjen i Oslo og åpnet huset. Regalier, inventar, møbler lå åpent for innsyn og beslag.
Tyskerne og NS åpnet losjen i Oslo som museum den 1. desember. Den ble besøkt av ikke så få nysgjerrige. NS-avisen Fritt Folk publiserte i desember samme år "avslørende" reportasjer og artikler: "Det praktfulle rike og mektige underjordiske Norge." Det ble utgitt en guidebok "Frimureriet avsløres", samt en større publikasjon "Frimureriets hemmeligheter", og vi finner aggressive angrep på frimurerne i SS-organet "Germaneren" og "Hirdmannen".
Hitlers spesialsakkyndige på frimurerspørsmål - den høye SS-offiser professor Franz Six besøkte Oslo flere ganger og holdt foredrag om frimureriets trussel mot den nye tid. De omtalte publikasjoner er alle i dag tilgjengelige ved Nasjonalbiblioteket, og synes åpenbart fortsatt å være et kildemateriale for våre dagers angrep på frimurerne.
De tyske okkupasjonsmyndigheters hensikt med aksjonen i Norge 19.-20. september 1940 var nok for alltid å slå ut frimureriet i Norge. Slik gikk det selvsagt ikke. Høygradige frimurere ble forfulgt og fengslet, andre hadde sentrale oppdrag i motstandsbevegelsen. De handlet ikke som gruppe, men deltok som andre nordmenn i motstandsarbeid og holdningskamp, og søkte å tilpasse og anvende de frimureriske idealer i sine daglige gjerninger.
Frimureres forhold til NS var regulert gjennom en partiforordning av 28. november 1940. Etter denne måtte bl.a. tidligere frimurere frasi seg enhver videre befatning med frimureriet, og de fikk en viss prøvetid før de ble opptatt som fullverdige medlemmer eller fikk ansettelse i offentlige stillinger.
Fra tid til annen oppstår det fremdeles i vårt land angrep på og mistenkeliggjøring av frimureriet med kollektiv fordømmelse av de nær 20000 norske frimurere, som konspiratoriske, fordekt korrupte og en virkelig samfunnsfare.
Frimurernes hemmelighet er utelukkende det pedagogiske gradssystemets innhold, som står sentralt i arbeidet med den enkeltes personlige utvikling. Intet annet er hemmelig, og den internasjonale litteraturen om frimureriets historie og ideologi er omfattende og tilgjengelig for alle.
Uvitenheten er fremdeles så stor at massemedier og motstandere må ty til forrige århundrets og nazitidens skrekkpropaganda for å vekke den tilsiktede sensasjon og få mobilisert den tradisjonelle norske intoleranse mot noe som er fremmedartet og vanskelig å forstå. Angrepene er dels fundert på gamle folkelige fordommer om ritualer og symboler, dels på mistenkeliggjøring av formål og hensikter som antidemokratiske og truende.
Det har også tidligere vært foreslått at folk i styrende samfunnsfunksjoner burde forbys medlemskap. Den samme intoleranse har vi stadig sett hos såkalt venstreradikale, og nå på ny med utgangspunkt i SV og partiets stortingsrepresentanter. Deres argumenter virker som isgufs fra fjerne år, år som vi alle trodde var blitt historie.
Frimurernes humanistiske og kristne-liberale livssyn har alltid vært en trussel mot de totalitære samfunns maktfilosofi og intoleranse. Frykten for "det indre brorskap" har også stadig kommet til uttrykk som argumenter for forbud mot organisasjonen, slik vi også hører det i dag.
Det er ikke til å tro at bl.a. lederen av Stortingets kontrollkomité, Sosialistisk Venstreparti og enkelte andre stortingsrepresentanter etter beste øststatmønster vil kneble medlemmer av storting og regjering ved forbud mot medlemskap i en etter deres oppfatning kulturelt uønsket organisasjon. Korrupsjonsfare kan alltid brukes som ugjendrivelig argument.
Signaleffekten kan bli dramatisk dersom lignende krav etterhvert vil bli stilt til andre i ledende politiske eller administrative posisjoner. Uansett betyr slike krav en reell fare for at elementære demokratiske rettigheter om bl.a. foreningsfrihet blir tilsidesatt.
Tross de store samfunnsforandringer som har skjedd under disse 250 år, forbud og politisk forfølgelse i mange land, har frimureriet overlevd forandringene. Det pedagogiske system har vært uforandret gjennom hele denne tiden, og det samme gjelder stort sett symboler og ritualer.
Det er opprørende at en 250 år gammel organisasjon som har full åpenhet om lover, medlemslister, regnskaper og formål - i et demokratisk samfunn skal bli stemplet som hemmelig, mer eller mindre korrupt og konspiratorisk. Det rammer tusenvis av medlemmer i embedsverk og geistlighet, fra alle politiske partier og fra alle yrker i samfunnet.
Indre samhørighet og lojalitet er viktige dimensjoner i frimurersamfunnene, men kan sikkert være enda sterkere i de mangfoldige lukkede kameratkretser, politiske, faglige og religiøse interessefellesskap, hvor ingen andre har innsyn. Også i dagens samfunn finner vi mange andre "lukkede" organisasjoner som f.eks. avholdsloger, religiøse samfunn, Tempelriddere, Odd Fellow, kvinneloger som Rebekka og Maria, som alle har sine ritualer og symboler som ikke angår andre enn medlemmene.
Er det neste fremstøt fra autoritære venstresosialister å forby medlemskap også i disse samfunn?
