Artikkelen ble publisert i Aftenposten 18.11.01. Professor Jan Brøgger gikk bort 28. februar 2006. Red. anm
Det er stil og høytid når frimurerne møtes. Ulastelig antrukket i sort sitter de på rekke og rad i tempellignende losjesaler mens en rituell seremoni av ord, bilder, symboler og effekter skal løfte dem til en nærmere forening med Gud.
- Losjemøtene kan best sammenlignes med en høymesse, forteller professor i sosialantropologi ved NTNU, Jan Brøgger. Han har vært frimurer i en årrekke og innehar ordenens 10. grad. Sett fra sitt ståsted som sosialantropolog er han ikke i tvil om hvorfor over 19000 norske menn er med i Frimurerordenen.
- Årsaken til at menn trekker til frimurerlosjene, er den samme som når gutter lager gutteklubber. Det handler om behov for fellesskap og nærhet, mener han.
Behovet synes å være ekstra stort i noen få yrkesgrupper. Over 400 dommere, advokater og politifolk er med. Det er også usedvanlig mange offiserer i ordenen. Leger, prester og tannleger er også overrepresentert.
- Frimurerordenen gir dem muligheten til å dyrke et miljø de kjenner seg hjemme i: Et sted med orden og struktur, mener historiker Rune Storevik. I 1993 skrev han en hovedfagsoppgave om maskulinitet og samfunnsendringer, og han er ikke overrasket over det store innslaget av enkelte yrkesgrupper.
- Jurister, offiserer, leger og mange prester kommer ofte fra svært konservative miljøer. I losjen kan de være seg selv uten ytre påvirkning, mener Storevik.
Fristed
Førsteamanuensis Sverre Dag Mogstad ved Menighetsfakultetet mener én faktor kjennetegner mange av losjebrødrene: Behovet for å legge hverdagen til side. Mogstad utga i 1994 en omstridt bok om Frimurerordenen, og han tror mange jurister, leger, prester og offiserer opplever losjen som et fristed.
- Mennesker som har slike yrker, møter ofte belastende skjebner. I det sosiale fellesskapet som losjen representerer, legger de bort dagligdagse plikter. Det blir nærmest som en rekreasjon. Ritualene overtar ansvaret for det de ellers måtte slite med, tror Mogstad.
Den eksklusive utvelgelsen av medlemmer - menn melder seg ikke inn, men blir invitert - har likevel gitt grobunn for beskyldninger om kameraderi, eksklusivitet og sterke brorskapsbånd mellom frimurerne. Frimurerne har alltid avvist slike beskyldninger, og historiker Rune Storevik tror heller ikke Frimurerordenen i dag har noen betydning som arena for uformelle nettverk.
- Tidligere har nok frimurerlosjene hatt en sterk rolle som nettverksbygger, men jeg er ikke så sikker på at det er så fremtredende lenger. Nå har nok losjene mer en funksjon som et sosialt treffsted der ting ikke forandrer seg så mye, mener Storevik.
Sosialantropologen Eduardo Archetti, professor ved Universitetet i Oslo, har opplevd hvordan et frimurer-nettverk fungerte i praksis. I hjemlandet Argentina var hans far frimurer.
- Da jeg dro til Buenos Aires for å studere, fikk jeg med meg en liste over nyttige kontakter i byen. Alle var frimurere, forteller han. I Argentina, og i en rekke andre land, er det imidlertid umulig å finne ut hvem som er frimurere gjennom en offentlig tilgjengelig matrikkel, slik som i Norge. Hemmelighetskremmeriet rundt medlemslisten i enkelte land er også ett av Archettis ankepunkter mot frimurerne.
- Hvis det finnes organisasjoner eller grupper som ikke ønsker å oppgi hvem som er medlemmer, så kan det true demokratiske prinsipper, mener Archetti.
I Norge er det imidlertid lettere å finne ut hvem som er medlem av Frimurerordenen enn det er å finne ut hvem som er med i et idrettslag. Enkelte er også mer synlige enn andre. Noen bærer den karakteristiske ringen. Eller et jakkemerke. Sosialantropologen Jan Brøgger er lite opptatt av disse uniformseffektene.
- Jeg spør heller aldri om noen er frimurer. Det er taktløst, mener han.
Snekkere og operasangere
Det finnes selvsagt andre enn politifolk, offiserer og leger blant frimurerne. Det går både malere og sjåfører i losjen, men det er langt mellom dem. Det er faktisk flere operasangere enn snekkere.
- Jeg ble spurt av en kollega, og det er slik det skjer i mange miljøer: Kolleger spør kolleger, sier operasanger Oddbjørn Tennfjord. Rune Storevik er ikke forundret over at operakunsten er sterkt representert.
- I motsetning til nyskapende og eksperimentelle artister, presenterer operasangere ofte eldre og tradisjonsrike verk. Denne tryggheten kjenner de nok igjen i losjen, mener han. Oddbjørn Tennfjord er ikke uten videre enig.
- Det sies at Mozarts "Tryllefløyten" henspiller på frimureriet, men jeg tror årsaken er så enkel at operasangere har spurt hverandre, og så er vi blitt noen flere av oss etterhvert.
Tennfjord er i likhet med mange av sine brødre forsiktig med å åpne altfor mange dører inn til frimureriet. Hele poenget med frimureriet hadde ifølge frimurerne blitt borte dersom de hemmelige gradsritualene hadde blitt kjent i detalj. Sosialantropolog Jan Brøgger bekrefter bruk av sterke dødssymboler, men hadde gjerne sett at hodeskallen forsvant for å få slutt på alt snakket om både hodeskaller og likkister.
- Det blir brukt et gripende rituelt språk, og lignende symbolikk har jeg gjenkjent i primitive samfunn i Afrika, forteller sosialantropologen.
- Hvordan oppleves kritikken av ordenen?
- Kritikerne snakker om ting de ikke har rede på. Det er dumt.
Skjellsord
Kritikken mot det norske frimureriet er likevel som flau bris å regne sammenlignet med det frimurerne i enkelte andre land må tåle. I Italia og andre sør-europeiske land er "frimurer" nærmest et skjellsord.
- Årsaken er blant annet at Den katolske kirken er på kollisjonsskurs med frimurerordenen, forteller førsteamanuensis Sverre Dag Mogstad. Mens frimurere i Norge, Sverige og Danmark må bekjenne seg til den kristne tro, kan frimurerne i England, USA og Sør-Europa ha en langt større religiøs spennvidde.
Det negative bildet er også blitt forsterket av økonomiske og politiske skandaler med forbindelser til frimurerlosjer. Men ifølge professor Eduardo Archetti kan frimurer-medlemskap også spille en positiv rolle i politikken.
- Da Alejandro Lanusse kom til makten i Argentina i begynnelsen av 70-tallet, ble plutselig forholdet mellom Argentina og Chile betydelig bedre. Folk flest var ikke i tvil om årsaken: Både Lanusse og Salvador Allende var frimurere.
