Broderskap og inhabilitet

Oppfatninger om frimurernes virksomhet er ofte preget av skepsis og mistenksomhet. En problemstilling for mange er: kan vi stole på fri­murerne når det gjelder utøvelsen av deres yrke, hvilken betydning tillegger de sitt brorskap? Noen tenker på frimurerne nærmest som "mafia i kjole og hvitt", et hemmelig brorskap hvis viktigste mål er å sørge for seg og sine og å hjelpe hverandre på bekostning av alle andre.

Under en større straffesak ved en av landets lagmannsretter for en del år siden ble det i pressedekningen fra saken satt et visst fokus på at lagmannen, forsvareren og tiltalte var frimurere. De bar alle fri­murernes ring og hadde dermed VIII grad eller høyere. I en enquete i Advokatbladet i 1997 ble det reist spørsmål om dommere bør være medlemmer av Frimurerordenen. Flere av de spurte advokater var kritiske til et slikt medlemskap, mens andre hadde et mer nyansert syn. Innvendingene knyttet seg til at Frimurerordenen er et lukket brorskap med hemmelige ritualer, at medlemmene har en taushets­plikt og at Ordenen ble ansett å utgjøre en "snever og eksklusiv gruppe". Men det var også en del som mente at medlemskap i Frimurerordenen ikke reiser noen problemer. Av de spurte var det bare en som oppga selv å være frimurer.

Problemet var selvfølgelig om medlemskap i Ordenen er egnet til å så tvil om hvorvidt dommeren er uhildet, altså om det foreligger inhabilitet. At medlemskap i Ordenen skal kunne innebære at man ikke kan eller bør være dommer var det ingen som hevdet.

Den inhabilitet det her kan bli tale om defineres slik i loven (domstolloven av 1915 § 108):

Dommer eller lagrettemedlem kan heller ikke nogen være, når andre særegne omstendigheter foreligger, som er skikket til å svekke tilliten til hans uhildethet. Navnlig gjelder dette, når en part av den grunn krever at han skal vike sete.

Spørsmålet vil være aktuelt ikke bare for dommere, men også for andre embetsmenn og offentlige tjenestemenn. For andre enn dom­mere finnes det en tilsvarende regel i forvaltningsloven og dessuten i enkelte særlover. Selv om bestemmelsene ikke er helt likelydende med domstollovens § 108, er kjernen i reglene den samme; en embets- eller tjenestemann skal ikke delta i en avgjørelse der det er slike til­knytninger av personlig eller annen art mellom den som skal treffe en avgjørelse og den som berøres av den, at vedkommende av den grunn ikke bør delta i avgjørelsen. Reglene om dette hviler på tre hensyn:

For det første at de avgjørelser som fattes er korrekte, og at det ikke tas utenforliggende eller usaklige hensyn. 

For det andre skal reglene beskytte den lojale og pliktoppfyllende embets- eller tjenestemann, slik at han kan tre ut av behandlingen i saker der han finner at det kan reises begrunnet tvil om hans upar­tiskhet. 

For det tredje skal domstolenes og myndighetenes alminnelige tro­verdighet ivaretas, slik at almenheten har tillit til at saker blir avgjort på en nøytral og skikkelig måte.

I rettspraksis har spørsmålet om habilitet for dommere på grunn av deres tilknytning til Frimurerordenen vært oppe til drøftelse i to saker, begge fra 1997. Den første gjaldt en sorenskriver som var medlem av den samme stedlige frimurerloge som redaktøren i en avis som var saksøkt av en arbeidstaker i en sak om avskjed. Det dreide seg om en loge på et mindre sted med ca. 290 medlemmer. Soren­skriveren var også embetsmann i logen. Lagmannsretten kom til at han var inhabil, og bygget dette på en generell karakteristikk av Frimurerordenen som særlig preget av å være "et eksklusivt, lukket broderskap, omgitt av mystikk og hemmelighetskremmeri". Den aktuelle forbindelse mellom dommeren og en part ble derfor ansett som egnet til å svekke tilliten til domstolens uavhengighet hos det rettssøkende publikum. Det er meget mulig at resultatet var riktig, men begrunnelsen er neppe holdbar ¹.

Den andre avgjørelsen knytter seg til den såkalte "Skriksaken" som ble behandlet i Borgarting lagmannsrett våren 1997. En av dommerne i saken ² var medlem av en av logene i Oslo, og det var også den polititjenestemann som hadde hatt hovedansvaret for etterforskningen som var meget omfattende. Han var etter forsvarernes oppfatning et viktig vitne i saken og måtte også antas å ha hatt meget si for tilretteleggingen av den. Tre av de tiltalte gjorde gjeldende at felles medlemskap i Ordenen måtte føre til at dommeren skulle vike sete, men det ble ikke tatt til følge av lagmannsretten som blant annet uttalte ³:

Det vises også til Frimurerordenens regelverk der det er slik at regler fra det alminnelige samfunn går foran ordenens regler og bestem­melser. Det er heller ikke opplyst at det eksisterer noen regler eller prinsipper innenfor Frimurerordenen som vil kunne lede til at det i den foreliggende saken oppstår en særegen omstendighet i domstol-loven § 108's forstand. 

Lagmannsretten kan heller ikke se at Omsteds medlemskap innebærer noen tillitssvekkelse utad eller i forhold til partene i den forelig­gende saken. Lagmannsretten viser rett nok til at Frimurerordenen er kjent for å ha ritualer, dels omgitt av "mystikk og hemmeligholdelse", men disse sider av Frimurerordenen knytter seg til opptaksprøver innen ordenen og er begrunnet i at medlemmene skal møte uforberedt til prø­vene. Disse sider ved et frimurermedlemskap, og heller ikke bruken av betegnelsen "brødre" på de enkelte medlemmer, kan ha betydning i for­hold til domstolloven § 108. Betegnelsen "brødre" er opplyst å være en uttrykksform for nestekjærlighet.

Lagmannsrettens dom i saken ble påanket til Høyesterett blant annet under påberopelse av saksbehandlingsfeil som ble begrunnet med at det forelå inhabilitet. For Høyesterett var tilfellet at det viste seg at en forsvarer for en av de øvrige tiltalte, og en annen polititje­nestemann som hadde hatt en sentral rolle under saken, også var fri­murere. Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet denne anken fremmet⁴, og lagmannsrettens kjennelse ble dermed stående som det siste ord i saken.

Etter det jeg kjenner til har spørsmålet ikke vært behandlet i retts­praksis for andre embets- eller tjenestemenn.

Dommeravgjørelser står i en særstilling i forhold til forvaltnings­avgjørelser som treffes av myndighetene. Dommer og kjennelser skal inneholde en begrunnelse for avgjørelsen, og den vil i alminnelighet være meget omfattende, både med hensyn til de rettsregler som anvendes og med hensyn til det faktum som legges til grunn for avgjørelsen. Rettsmøter er i alminnelighet åpne for almenheten, og dommer er også offentlig tilgjengelige. Domstolenes avgjørelser har således en høy grad av offentlighet med hensyn til det grunnlag de bygges på. Adgangen til kontroll med dem vil følgelig være stor, både for parter og andre.

For andre myndighetsavgjørelser er som oftest forholdet det motsatte. Avgjørelsene treffes ikke etter en offentlig forhandling. Forvalt­ningens avgjørelser vil i langt større utstrekning enn domstolenes avgjørelser inneholde momenter av skjønn, det såkalte frie forvalt­ningsskjønnet. Denne del av avgjørelsen gis det ikke alltid en like omfattende begrunnelse for, og det kreves heller ikke. Kontrollen med forvaltningsskjønnet er begrenset. Det er derfor særlig viktig at reglene om inhabilitet blir ivaretatt, og massemedia er da også opp­tatt av det.

Det vil naturligvis kunne forekomme at medlemskap i Frimurerordenen vil føre til inhabilitet for en dommer. Som den store hoved­regel vil det være der det gjennom samkvemmet i Ordenens loger oppstår et nærmere personlig forhold som isolert sett vil føre til at det er betenkelig å delta i en avgjørelse som berører vedkommende frimurerbroder som part. Men dette er et spørsmål som vil oppstå på tilsvarende måte også ved medlemskap i andre foreninger og klubber. Frimurerordenen står ikke i noen særstilling i så måte. Vennskaps­forhold knyttet gjennom Norske Selskab, Rotary eller for den saks skyld bridgeklubber og idrettsforeninger vil kunne føre til inhabilitet i samme grad som et personlig forhold som er oppstått i en frimu­rerloge. I rene unntakstilfeller kan det nok tenkes inhabilitetsgrunner som ikke hviler på noe personlig forhold, for eksempel om det i en tvist mellom ektefeller nettopp er mannens medlemskap i Frimurer-ordenen som er et konfliktfylt spørsmål. I et slikt tilfelle er det nokså selvfølgelig at hustruen vil mangle tillit til en dommer som også er frimurer. Etter min oppfatning vil dommeren da klart måtte vike sete dersom hun krever det, uansett hvor urimelig hennes standpunkt måtte være. Et krav om at en dommer skal vike sete basert uteluk­kende på en mistro i sin alminnelighet til Frimurerordenen og dens medlemmer, kan ikke føre frem.

Et medlemskap i Frimurerordenen forplikter. Ordenens oppbygning og prinsipper tilsier at forpliktelsene overfor "landets lover og øvrighet" går foran de forpliktelser medlemmene har overfor Ordenen. Og med hensyn til de spørsmål som reiser seg i forbindelse med inhabilitet angis det uttrykkelig i lovenes annet kapitel § 20:

Ingen frimurer må benytte seg av sin stilling i Ordenen til å søke å skaffe seg en personlig fordel eller ved å henvise til broderskapet å oppnå en begunstigelse, likesom ingen frimurer urettmessig må begunstige en annen frimurer.

Det er en selvfølge at en frimurer ikke urettmessig må begunstige andre, det være seg en frimurer eller en annen. Det påligger enhver frimurer å sørge for at han aldri stiller seg slik at det kan oppstå mis­tanke om en slik favorisering. Frimurerordenens lover går imidlertid enda lenger enn til dette, idet ingen frimurer må påberope seg sitt medlemskap i Ordenen for å oppnå noen fordel, hva enten den er rettmessig eller ikke. Skulle noe slikt forekomme, vil det være helt naturlig og nødvendig at Ordenen tilretteviser vedkommende broder. Jeg har foran nevnt de tre hensyn som er de bærende for reglene om inhabilitet. De to første av disse hensynene er ivaretatt gjennom de forpliktelser Ordenen pålegger sine medlemmer. Det siste hensynet er uttrykt slik av den engelske dommer Lord Hewart CJ, - " .. it is of fundamental importance, that justice should not only be done, but should manifestly and undoubtedly be seen to be done...".

Dette må ivaretas gjennom opplysning om Ordenens formål og grunnprinsip­per.

Fotnoter i artikkelen:

¹⁾ Slik hevder også høyesterettsdommer Skoghøy, Tvistemål (1998) side 112.

²⁾ Dommeren var lagdommer Wilhelm Omsted, forfatter av denne artikkel.

³⁾ Borgarting lagmannsretts kjennelse av 7. april 1997, inntatt i Rettens Gang 1998 side 663.

⁴⁾ Etter § 323 i straffeprosessloven av 1981 kan en anke til Høyesterett ikke fremmes uten kjæremålsutvalgets samtykke. Slikt samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor denf oreliggende sak, eller når det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvet i Høyesterett.