Den i sin tid omstridte professor Ole Hallesby skrev en gang:
La stillheten få virke på deg. La ensomheten få virke på deg. La din sjel få tid til å avkobles fra alt det ytre, de mange ting.
I forordet til ”Den indre hage” skriver den belgisk-svenske pater Wifred Stinissen at boken er en utmerket introduksjon til den som vil gå inn i den stillheten der vi møter sannheten om oss selv. For oss som arbeider innen frimureriet skulle dette være et kjent begrep. Stinissen sier videre at bokens forfatter Per Mases på en lettfattelig måte fremstiller en syntese av den skatt som den kristne mysterietradisjon utgjør «- en skatt som dessverre ofte er helt glemt».
Mases er prest i den svenske kirke og har som en av Sveriges mest erfarne åndelige veiledere i en årrekke ledet retreater og introduksjon til dyp meditasjon – også innenfor zen-meditasjonen som en vei inn til kristen mystikk.
Mystikkens verden
Ordet mystikk hører for øvrig sammen med det greske ord «myo» som betyr «jeg stenger». Kanskje burde også vi gjøre det oftere i et mer og mer rasjonelt samfunn som skyver det dypeste i mennesket mer og mer til side, skriver forfatteren. I en tilværelse der effekten av vår innsats hele tiden skal måles blir vi stadig mer bekymret ved å «slappe av». Pater Stinissen skriver i sin lille bok «Vandring med hvilepuls»:
Å hvile betyr ikke å være være lat, at vi sløver eller at vi heller ligger på sengen enn å utføre arbeidet vårt. Det betyr heller ikke at vi forsøker å skape en åndelig atmosfære dit vi kan fly fra jordelivets vanskeligheter. Å hvile er rett forstått vårt ypperste verk. Da slipper vi grepet om alt vi henger fast ved, og fremfor alt om oss selv.
Han hadde kanskje rett, jeg tror det var den svenske forfatter Hjalmar Søderberg som i sin tid sa:
Salige er uvirksomhetens timer, for da arbeider min sjel.
Vår egen professor i økumenikk ved Menighetsfakultetet, Notto Telle, forteller i en av sine bøker om et møte med en japansk zen-mester:
Han ville skjære bort falske forklaringer og fromme ord. Komme inn til margen. Avdekke det nakne hjerte. I zen må ordene bryte sammen for at man skal møte virkeligheten.
Senere skriver Telle:
Carl Gustav Jung sier et sted at teologene taler skamløst om Gud. Jeg tror man dypt nede i den norske folkesjel finner en liknende bluferdighet overfor guddommelige ting. Vi bruker for mange ord. Vi «vet» for mye.
Inspirasjon
Det er min overbevisning at frimureriet nettopp skal være et sted der vi kan få inspirasjon til å søke den stillhet vi trenger for å finne Sannheten. Frimureriet er sterkt opptatt av vår «indre hage» i en tid der de fleste av oss kanskje engasjerer oss så sterkt i «den ytre hage» at det knapt blir tid – eller stillhet – til å pleie vårt indre i tilstrekkelig grad.
Som Stinissen uttrykker det:
Når du er der, i stillhetens rom, fins det ikke lenger noe mer å søke, intet å vinne eller tape. Stillheten drar deg inn på et dypere plan, der mygg og uvær er episoder som drar forbi uten å dra deg med. Spørsmål og problem som kommer mot deg, vil krympe. Det blir stadig vanskeligere å ta dem alvorlig. Du holder på å legge av deg denne byrden. Du lever med åpne hender og lar alt strømme videre.
Kanskje trenger vi et stillhetens rom også i logen – der vi kunne la sinnet falle helt til ro før vi tar opp logearbeidet i de forskjellige grader. En meget forstandig broder foreslo dette på et møte i Stamhuset nylig. Også i våre logehus er der mange rom.
