På Kunnskapsdirektoriets årskonferanse i februar var professor Rune Slagstad invitert til å holde et foredrag om dannelsens idehistorie. Hans interessante foredrag viste oss at mange av spørsmålene knyttet til dannelse er mer eller mindre evige spørsmål. Selv om språkbruken har forandret seg, er dette problemstillinger mennesker gjennom historien stadig har vendt tilbake til, muligens fordi det ikke finnes entydige svar.
Frimureri kan beskrives som et dannelsesprosjekt. Det moderne frimureri ble til i opplysningstiden da den moderne tid ble til, og er preget av datidens tenkning om dannelse. Nå praktiserer vi det i en kultursituasjon som noen vil betegne som postmoderne. Et viktig spørsmål er derfor hvilke utfordringer det stiller oss ovenfor, når vi gjennom opplæringsvirksomhet og logenes samlede virksomhet skal legge til rette for den frimureriske dannelsesreise gjennom 10 grader i vår tid.
Mennesket som dannes
En grunnleggende problemstilling er spørsmålet om dannelsens objekt. Hvordan er det mennesket som skal dannes? Er mennesket fra fødselen av en blank tavle som livet begynner å skrive på? Er vi i utgangspunktet et ubesudlet råmateriale som gjennom oppdragelse og opplæring kan gjøres til «gangs menneske», som det het i grunnskolens formålsparagraf fra 1959.
Spørsmålet, som jo handler om menneskesynet, har vært formulert på ulike måte i filosofien. Og det har også et teologisk motsvar, i debatten om forholdet mellom gudbilledligheten og syndefallet. De frimureriske ritualer og symboler bærer i seg noen forutsetninger, noen svar på dette spørsmålet. Og framfor alt inviterer de den enkelte broder til selv å reflektere over dette spørsmålet: Hvem er du? Du som sier at du ønsker å bli et bedre menneske, et mer helstøpt menneske, bedre forankret i din tro og dine verdier, mer preget av kjærlighet i omgang med medmennesker etc – hva er utgangspunktet for den dannelse du søker? Hva slags stoff er du laget av?
Hvem er det som danner?
Et like grunnleggende spørsmål er spørsmålet om dannelsens subjekt. Hvem er det som danner? Det er minst tre ulike svar på det spørsmålet. Og mange av oss vil nok ønske å holde fast i flere av dem samtidig.
Det mest typiske postmoderne svaret er at mennesket er et selvkonstruerende prosjekt. Jeg danner meg selv. Dette kan sies å være vår tid viktigste mantra: Du må velge din vei. Du må gjøre det som er godt for deg. Du må være ditt eget menneske. Det er dette som er min oppgave som potsmoderne menneske, å ta til meg de verdier, holdninger, ferdigheter, vaner og livsmønstre som jeg ønsker å gjøre til mine. Oppgaven er å integrere dette i den helheten som er meg, min identitet. Jeg er subjektet for min dannelse. Ingen andre kan gjøre meg til mitt menneske.
Det andre svaret er at det er andre mennesker, samfunnet og dets institusjoner, skolen, lærere, foreldre og ledere som danner meg. Skal jeg bli noe annet enn den jeg er i dag må jeg utsettes for andres påvirkning. Hos de andre ligger min mulighet for forandring, for nye perspektiver. Det er motstand som kan få meg til å skifte retning eller bygge krefter.
Enhver dannelsesinstitusjon, det være seg en skole, et lederutviklingsprogram eller en frimurerloge, er båret av ideen om å utsette mennesker for impulser det ikke kan gi seg selv.
Hvem er det som danner? Det er i møte med et «du» at et «jeg» blir til sier den jødiske filosofen Martin Buber.
Men dermed er vi også over i tredje svar på spørsmålet. For Bubers hovedanliggende er at ett hvert meningsskapende møte mellom menneske og natur, mellom menneske og kultur, mellom menneske og menneske, ethvert slikt møte er dypest sett et møte med Gud.
I dette ligger det tredje svaret: Det er Gud som danner. Gjennom alle møter, i alle betydningsfulle impulser er det Guds dannelse vi utsettes for.
Dannelsens innhold
Opplysningstiden fokuserte på dannelse gjennom opplysning, og da gjerne forstått som tilegnelse av kunnskap. Vi kjenner spørsmålsstillingen fra debatten om skolens innhold. Må man lese Ibsen og kjenne sin Bjørnson og Norges historie for å bli et «gangs menneske»? Er ikke det viktigste hva vi selv tenker, at vi stimuleres til refleksjon? Krever dannelse et innhold i form av konkret definert kunnskap?
Jeg tror kanskje dette er det området der vi er mest blindet av egen tid, også når det gjelder hvordan vi forstår og tar i bruk den frimureriske dannelsesarven. Jeg tror den bygger på den tanken at det er noe kunnskap her som må formidles om dannelse skal kunne skje.
Jeg tror ikke det finnes kunnskapsløs dannelse i ren form.
Hva består dannelsen i?
Det er også et interessant spørsmål hva som er selve dannelsens prosess. Hva er det som skjer, og hvordan skjer det når et menneske blir dannet? I Ordenen kalles det «den kongelige kunst». Med dette begrepet vil vår Orden betegne den frimureriske dannelse som noe kreativt, opphøyet og krevende. Det handler om hvordan kunnskap som jeg tilegner meg møter mine holdninger og verdier, og blir mitt eget i form av levd liv.
Dannelsens mål
En refleksjon om dannelse bør ikke avsluttes uten å tenke etter hva som er dens mål. Hva er det dannelsen sikter mot?
Også på dette spørsmålet finnes det flere svar, og det kan være grunn til å fastholde dem alle.
Det nærliggende postmoderne svaret er at dannelsens mål er den enkeltes lykke. Det er at jeg skal få et godt og meningsfylt liv. Mange vil ikke nøye seg med det, men understreke at dannelsens mål også er de andres og samfunnets vel. Jeg skal bli et «gangs menneske». Men skal bildet bli fullstendig må vi også legge til at dannelsens mål er Guds ære.
