Måtehold
Troen på oss selv – selvsikkerheten med et mindre flatterende uttrykkhar påvirket mange av oss i større eller mindre utstrekning. Om dette synet neppe har hatt innflytelse på frimurerisk praksis skal vi ikke se bort fra at det kan ha påvirket mange av oss som har vært eller er med i logenes ledelse og utvikling. Det siste Ordenen og dens læremåte ønsker er imidlertid å stimulere høye tanker om egen kraft. I tillegg til dette hevder Ordenen begrepet moderasjon – eller måtehold – som en forbilledlig egenskap i en tilværelse som synes å bli stadig mer materialistisk orientert.
I boken «Norge – en diagnose» har professor Janne Haaland Matlary et essay der hun etterlyser «ledere med kompetanse og karakter» og tar opp behovet for «dannende fellesskap» i en situasjon «der to av tre dannelsesagenter – kirken, familien og skolen – er satt ut av spill». «Fellesskap i forfall» er hennes karakteristikk av samfunnsmoralen.
En livslang skole
Frimureriet er med sitt unike læresystem etter min mening nettopp et slikt ”dannende fellesskap” om det praktiseres slik det skal. Tidligere Stormester Ola Knutrud kalte frimureriet «en livslang skole». Jo tidligere en søkende person kommer inn i systemet, jo større er sjansen for at læresystemet virker etter sin hensikt. Er vi kommet for høyt opp i alder og personlig utvikling har de fleste av oss dannet oss meninger om tilværelsens inngang og utgang – og ikke minst om det som ligger mellom disse ytterpunkter -som det kan være vanskelig å rokke ved. Logens dør er imidlertid alltid åpen for den alvorlig søkende. Det vesentlige er å bli engasjert i vårt spesielle læresystem, noe som er langt viktigere enn den sikkert gode følelsen av å være med i et hyggelig sosialt fellesskap. Vår virksomhet i Ordenen betegnes heldigvis fremdeles som «det frimureriske arbeid».
Læresystemet
Som overskriften indikerer er trosproblematikken et vesentlig ledd i Ordenens læresystem - det forutsettes at den som søker opptagelse har tilslutning til den kristne tro - og da i den videste betydning, uten tilslutning til særskilte dogmer eller bekjennelser. Det kreves heller ikke tilslutning til noen kirke eller trossamfunn, et åpent og søkende sinn på kristent grunnlag er imidlertid en forutsetning for å finne frem til det frimureriske lys. En klargjøring av dette er nødvendig for at nye brødre skal finne seg til rette og få utbytte av sitt arbeide i Ordenen. Vi vet alle som er innenfor Ordenens murer at læremåten må passe for de nye recipiender, like viktig er det at den søkende egner seg for Ordenen. Det er klart at Frimureriets læremåte ikke nødvendigvis vil passe for alle – uten at dette har noe med almenmenneskelige kvaliteter eller status å gjøre. Vi er alle forskjellige - derfor vil ens legning spille stor rolle for å oppnå full tilpassing. Dette er en oppgave og et ansvar som vi i eldgammel tradisjon har overlatt til fadderne - uten at Ordenen kan overprøve om dette er realistisk nok.
Mer lys
Vi har nemlig som faddere ofte en tendens til å «reprodusere oss selv», hvilket kan innebære at vår egen oppfatning av Ordenens læremåte, mål og midler tilpasses det vi selv har fått ut av vår frimurervandring så langt. Kanskje vi burde være ennå mer forsiktige med å «lokke» noen inn i et samfunn, der faren er at objektet ikke finner det han egentlig søker. Det er derfor kanskje ikke så underlig at mange brødre langt opp «i systemet» nøler med å anmelde sine sønner i frykt for at den frimureriske stige for noen kan være i bratteste laget å gi seg i kast med. Stigen kan imidlertid være det redskap som fører oss til mer lys – og til en tro på noe som er større enn oss selv.