Sorglindring

Hvordan kan vi hjelpe et menneske i sorg? 
Det er mange som kan bidra til å hjelpe et menneske i sorg. Dette gjelder først og fremst de nærmeste. Alle som har et forhold til avdøde, kan være til hjelp ved å trøste og støtte, og ved at de som har en mer robust personlighet hjelper dem som lettere faller sammen.

Hvordan kan vi hjelpe et menneske i sorg?
Det er mange som kan bidra til å hjelpe et menneske i sorg. Dette gjelder først og fremst de nærmeste. Alle som har et forhold til avdøde, kan være til hjelp ved å trøste og støtte, og ved at de som har en mer robust personlighet hjelper dem som lettere faller sammen.

I sorgen ser man hvor viktig det er at mennesker viser hverandre følelser. For de fleste sørgende gjør det godt å snakke om avdøde, være med å ta frem minner. Familie, venner og naboer kan yte mye hjelp. Man kan bistå med praktiske spørsmål, og bare det å merke omtanke og vennlighet gjør godt i en sorgsituasjon.

Den sørgende trenger også noen å drøfte fremtiden med, og kanskje få et puff i en periode hvor man lett kan gi seg over. Legen og presten kan ofte være de nærmeste yrkespersoner til å hjelpe et menneske i sorg.

Ved å virkelig lytte og ved å vise at man både forstår og
aksepterer de tunge følelsene, kan man dele noe av sorgen,
og på den måten gjøre den lettere å bære

Vi må vite for å være til hjelp

For å være til hjelp er det viktig å ha satt seg inn i læren om sorg og sorgbearbeidelse. Det er en fordel om også den sørgende har kjennskap til sorgprosessens forløp.

I en akutt sorgreaksjon kan lette angstdempende eller søvngivende midler over kort tid være på sin plass. Men vi skal ikke glemme at sorgreaksjonen bør vi helst arbeide oss igjennom. Vi bør ikke drukne den i bedøvende midler.

Det er viktig at den enkelte kan hjelpe seg selv. Man bør forsøke å gå på arbeid som vanlig, la de daglige gjøremål gå sin gang, ikke isolere seg. Den sørgende bør holde ved like kontakten med venner, naboer, menigheter, klubber etc.

Den sørgende må forstå at det ikke er noe unormalt eller avvikende i at sorgen er der. Det er nettopp et gode og et privilegium å gjennomleve sorg, og det er en forutsetning for at livet igjen skal gå videre på en god måte, også med den avdøde i erindringen.

Tapet av et nærtstående medmenneske hører til de største kriser vi kommer ut for i livet. La oss huske at kriser ikke bare er negative for dem av oss som rammes. Uten kriser ingen modning. Kriser danner forutsetning for vekst.

Den sørgendes situasjon

For å være til hjelp må vi forsøke å sette oss inn i den sørgendes situasjon. Vi lar her de sørgende snakke:

Hva kan vi gjøre? spør folk. Jeg vet at de som har gitt meg mest, kanskje har gitt hjelp bare med taushet, tårer og håndtrykk. "Venner forstår uten ord".

Vi er ofte så redde for å tråkke for nær hverandre. Kanskje vi ikke alltid mestrer situasjonen. Jeg føler selv at jeg går blant en masse folk, og ingen spør hvordan jeg har det i virkeligheten.

Men tenk om vi våger å være praktiske i omsorgen vår! Noen inviterer på weekendtur, middag, aftens eller en spasertur.

Hva skal vi si? spør folk. Det viktigste er å bry seg om, ikke bry seg med. Det første innebærer omsorg, det siste innebærer sladder.
Det betyr så mye med en håndsrekning, et brev, en telefon, en kort visitt. Jeg oppfatter et medmenneske som en som har åpne ører, som ikke nødvendigvis bruker så mange ord, som har evnen til å lytte. Det er en god hjelp om han bare sitter der og er tilstede. Hjelp meg ved å gå et lite veistykke sammen med meg!

Når du har sorg, må du jobbe hardt med den både titt og ofte. Du kommer lett inn i tunneler, og da kan det være slitsomt å komme seg ut igjen. Det er mye lettere å komme inn enn ut, fordi sorgen er så sterk og har slik makt.

Sorgen må du bearbeide - men savnet må du lære å leve med.

Sorgen må ha sin tid. Vi må ha lov til å ha det vondt. Ingen kan diktere meg hvordan jeg skal føle. Sorg kan ikke måles, forties eller sammenlignes. Sorg har ingen bestemt tid, enkelte kan sørge i flere tiår.

Sorgen har mange farger, den kommer i et stort spekter,
den har ingen bestemt alder.

Når noen spør hvordan en har det, bør de tenke over at det kan ta minst en time å svare på det spørsmålet. Derfor er det entlig dumt å spørre uten å være forberedt på at et ærlig svar kan ta mye av din tid.

Vi kan spørre oss selv

  • Hva er viktigst når vi skal hjelpe et menneske i sorg?
  • Hva gjør vi når vi vil praktisere sorglindring?
Sist redigert tirsdag, 26 juli 2011 18:34