Det er en forutsetning for vår inntreden og opptakelse at to frimurere stiller seg som faddere for den fremtidige broder. Den som anmelder og anbefaler en kjær venn, bekjent eller slektning til opptakelse, er normalt også det nye medlems første fadder. Som fadder påtar vi oss et livslangt ansvar. Vi får en personlig oppgave å ivareta, men her samtidig også gitt en rik gave i livet.
Hva er så faddernes plikter? I følge våre formelle bestemmelser heter det:
”Etter opptakelsen påligger det enhver fadder å hjelpe den nye broder tilrette i logen. Fadderne bør således sammen eller enkeltvis ledsage sin nye broder til logen de første ganger etter opptakelsen. Fadderne plikter også etter at opptakelsen har funnet sted, best mulig å holde kontakt med sin recipiend og bistå ham i alle spørsmål vedrørende logen. Skulle en fadder erfare at hans recipiend er rammet av alvorlig ulykke eller sykdom, eller er kommet i den situasjon at han ikke kan oppfylle sine skyldigheter til ordenen, bør moderlogen underrettes herom.”
Det er klart at Ordenen forutsetter at enhver fadder har et levende forhold til sine inngåtte forpliktelser, og kjenner sitt ansvar for å hjelpe den nye broder til å bli et sterkt ledd i kjeden. Og siden dette arbeidet starter i St. Johanneslogen, så er det desto viktigere at oppfølging og veiledning fungerer best mulig også innen logens rekker. Vi har så mange og gode tilbud å gi deg som er villig til å hjelpe frem den nye broder. Og her kan vi alle delta og bidra som faddere, uavhengig av formelt ansvar og forbundne forpliktelser. Ekte nestekjærlighet kjenner ikke grenser, og i Leoparden (St. Olaus t.d. hvide Leopard, red. anm.) skal din medbroder stå deg nær.
Ordet ’fadder’ som stammer fra det tyske ’vadder’ er utledet av det latinske ord ’compater’ og oversettes med ’dåpsvitne’. ’Fadder’ er vel et ord og et begrep vi best kjenner i forbindelse med barnedåp i kirken. Fadderne skal for dette formål være ”ærlige og uberyktede folk”, og det kreves etter norsk lov at faddere som dåpsvitner bekjenner seg til den kristne tro. Da barnedåp ble alminnelig i kirken, krevde man faddere som skulle svare på barnets vegne, være vitne til at dåpen var foretatt, og forpliktet seg til å gi barnet en kristelig oppdragelse, hvis foreldrene døde eller ikke var i stand til å oppfylle sin oppdragerplikt. Denne ordning kan følges tilbake til det 2. Århundre, iflg. Aschehoug.
Siden frimureriet har hentet sine arbeidsmetoder og former fra en rekke samfunn opp gjennom tidene, og er en virksomhet på kristent grunnlag, er det nærliggende å trekke paralleller og slektskap mellom kirkens og ordenens hensikt og mening med fadderskapsordningen.
For en tid tilbake lot Leoparden trykke en fin og enkel informasjonsfolder som heter ’Nye ledd i kjeden’. Denne bør finnes tilgjengelig å være kjent for alle som kan tenke seg å stå som anmeldere av nye medlemmer.
er gjengis følgende tekst:
”Måten å dra omsorg for det nye ledd. Når så den fremmede søkende er blitt en ny broder, er det en anmelders og fadders plikt å hjelpe den nye broder å bli kjent med brødrene og med vårt samfunns spesielle skikker. Et viktig moment i denne forbindelse er at den nye broder kommer i gang snarest mulig med selvstudier gjennom bibliotektjenesten, instruksjonsmøteaktiviteten og studievirksomheten.”
Hvis vi som faddere selv gjør oss kjent med alle disse tilbud, og virkelig kjenner deres innhold og styrke, burde det falle oss lett å føre vår nye broder inn i de rike muligheter som reelt foreligger innen vår loge. Det er god broderånd å føle et felles ansvar for å gi denne hjelpen.
Hva så med faddernes gleder for den som skjøtter sin oppgave riktig, og utfører sin gjerning med flid og brodersinn. En broder gav meg engang dette svaret: ”Det er ved å gi at du får.” Det er en realisme i disse ordene som viser seg å være en sannhet i livet, også for Leopardens brødre.
