Rollen som historiefortellere hadde Ordførende Mester i Forskningslogen Quatuor Coronati, Hans Hermann Höhmann og tidligere Stormester i Storlogen AFAM, Jens Oberheide tatt. I tillegg medvirket intendant Gerhard Vitek ved det nye Mozart-huset i Wien med interessant informasjon, mens de svenske kommentarene ble lest av Henrik von Sydow.
Middelalderbyggmesterens viktigste verktøy var passeren og vinkelhaken. Disse verktøy ble også frimurernes viktigste symboler. Vi finner frimurerisk musikk helt tilbake til 1100-tallet, da den gotiske kirkebyggestilen slo igjennom. Kirkebyggerne og musikerne tilhørte samme broderskap og i byggegildene hadde sang og musikk en fremtredende plass. Etter den tid har mange komponister skrevet musikk for frimureriet, noe programmet pekte på, men utgangspunktet for filmen var selvfølgelig geniet fra Salzburg, Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) og i særdeleshet operaen Tryllefløyten.
Det er ikke første gang vi får en presentasjon av Mozart og frimureriet, og stadig er geniet og hans livsløp, koplet opp mot frimureriet og gjort til gjenstand for ny forskning. Bl.a. av professor dr. Paul Nettle i boken: W.A. Mozart - «ALS FREIMAURER UND MENSCH» (1956). Utdrag fra denne boken ble oversatt til norsk ved br. John B.V. Hekk og utgitt av Frimurernes Orkester i 1986.
Som plattform for denne visuelle, musikkfaglige presentasjonen fikk vi en generell historisk innledning om frimureriet, hvor fortellerne tok oss tilbake til middelalderens byggehytter og steinhuggergilder. De belyste den gradvise frimureriske utvikling frem mot den «nye» tiden – opplysningstiden, som var særlig fremgangsrik på 1700-tallet.
Her ble det spesielt pekt på sammensmeltningen av to strømninger. En hermetisk, esoterisk strømning, bundet i symbolikk og ritualer, mens den andre var mer opplysnings-innrettet. Logene ble steder der menn av opplysningstiden traff hverandre, beskyttet av Ordenens hemmelige ritualer, for å diskutere saker som var risikabelt under absolutismen (streng katolsk forskrift) i det ”offentlige rom».
I følge Stormester Jens Oberheide er frimurerne er på mange måter idealister. «Man kan ikke tenke seg en lykkelig verden uten å være idealist. Det er umulig å komponere musikk som preges av denne idealismen om den ikke kontrapunkteres (settes note mot note – punktvis parallell) mot verdens negative sider. Vi må vise en opphøyet tilværelse og løfte frem tanken på frihet».
Mozart var idealist og ble opptatt til frimurer 14.desember 1784. Livet i Wien på den tiden gjorde at han fikk med seg 1700-tallets frimurerblomstring. Opptagelse til frimurer var for ham et vendepunkt i livet. Det var i tiden etter opptagelsen han skrev sine mest kjente og udødelige komposisjoner, enten til rituelt bruk i en loge, eller for å innvie operapublikumet i musikk, basert på frimurerisk symbolikk. Det er det som skjer ved urfremføringen av Tryllefløyten i 1791, hvor han skjenker verden, et åndelig testamente til menneskeheten, en appell om humanitet og høye ideal. En gave basert på visdom, skjønnhet og styrke.
Tryllefløyten er et speil av hemmelighetene innen frimureriet, hvor teksten inneholder en mengde elementer som er tatt ut av logelivet, eller i det minste henviser til logen og den kongelige kunst. Likeledes spiller tallet 3 en stor rolle og dette er ofte betont gjennom hele operaen.
Mozarts andre storverk – Requiem – er en bekjennelse til døden, avlagt i en annen form enn den verdenskjente operaen. Den veldige ytre motsetning mellom det åndelige grunnlag i det katolske Requiem og den store frimureriske bekjennelse i Tryllefløyten, viser på den ene side mesterens universalitet, men også enheten i hans kunstneriske skapelsesevne. Det er dette som viser hva som beveget seg i hans indre, og hva som var essensen i hans siste del av livet. Menneskets forhold til verden som det selv skaper seg.
Den som vil forstå den frimureriske musikken må nødvendigvis ha kjennskap til ritualene. I møtesammenheng kan en oppleve hvordan musikken og det rituelle er smeltet sammen gjennom mange generasjoner. Det viktigste ved det rituelle er at det alltid taler til menneskets emosjonelle side.
Mozarts betydningsfulle musikk for frimurerne er i hovedsak komponert fra 1685 og senere. Til dels sanger av munter karakter og dels instrumentalmusikk som ledsaget ritualene. Den opplyste humaniteten og menneskesynet tiltalte ham sterkt. Noe som kom til uttrykk bl.a. frimurer- komposisjonene «Kleine Freimaurerkantate», - Laut verkünde unsere Freude, for 2 tenorer, baryton, mannskor og orkester, og «Maurerischen Trauermusik» for orkester. Det er sagt at aldri har frimurernes syn på døden kommet bedre til uttrykk enn i «Maurerischen Trauermusik».
I programmet – Die Freimurer und die musik – presenteres også, i kortere form, andre store komponister som sluttet seg til frimurerbevegelsen. Noen for oss ukjente, men blant de nevnte finner vi både Haydn og Liszt. Sistnevnte, vår kanskje største pianist gjennom tidene skrev aldri musikk til bruk i rituell sammenheng. Men det pekes på at Liszt i siste del av sitt liv var en engasjert frimurer, preget av dyp religiøsitet og hans verker fra denne perioden er inspirert av frimureriet.
Våre tyske fortellere ga oss videre en innføring i den frimureriske historie utover det tysktalende Europa. Et kort glimt fra fransk frimurerhistorie før blikket ble vendt nordover. Her var det andre musikalske strømninger som lå til grunn. Det pekes selvsagt på Sibelius, og hans Frimureriske ritualmusikk Op. 113. Ritualmusikken ble fremhevet med henvisning til forbindelsen knyttet til hans største verk Finlandia Op.26, basert på folkemusikk, blandet med symfonisk diktning i romantiske stil.
På tidlig 1700-tallet kom frimureriet til USA og en av de første loger var Storlogen Massachusetts i Boston, stiftet ca 1730. I den tiden var mange frimurere delaktige og underskrivere av selvstendighets-erklæringen. Frimureriet var tegnet på frihet og uavhengighet.
En annen gruppe frimurere var Afro-amerikanerne som stiftet sine egne loger i USA, Prince Hall-frimureriet. Her pekes det på at Louis Amstrong (1901–1971) var frimurer, uten at vi kan registrere noe av hans musikk knyttet til frimureriet. En annen verdens-ener fra det afro-amerikanske miljøet var musikeren og frimureren Duke Ellington (1899–1974). Heller ikke fra hans hånd finner vi musikk direkte skrevet for frimureriet, men han påpeker selv, at flere av hans komposisjoner er inspirert av frimureriet. Muligens Sacred Conserts for storband, solister og kor. Musikk som fremdeles brukes i frimurerisk sammenheng bl.a. i Norge, jevnlig fremført av Frimurernes Storband, Oslo.
Programmet endte opp med en interessant opplysning, som var ukjent for meg.
Det var Gottfried Kørner, far til frihetsdikteren Theodor Kørner, som bad poeten og filosofen Friedrich Schiller, nær venn av Goethe, om å skrive en oppildende sang til brødrene, en drikkevise til logen. Det gjorde Schiller på frimurerisk symbolsk vis – 3 ganger 3 strofer, basert på den frimureriske tanke med tittelen «Alle mennesker er brødre». Sangteksten som Beethoven senere satte melodi til, ble til den berømte Ode «An die Freude». Resultat var at Beethoven komprimerte diktet og inkorporerte det i sin 9.symfoni. Artig å tenke på at den storslåtte korsatsen, selve slutningskoret i dens store komponistens 9. symfoni, også hans siste (uroppført i Wien i 1824), i utgangspunktet var en frimurerisk drikkevise.
Det interessante programmet viste oss at det finnes store mengder verdifull frimurermusikk og musikk som er inspirert av frimureriet, musikk som bør spilles og ikke glemmes. Tenk om vi kunne høre noe av Mozarts frimurermusikk levende fremført i Norge.
WDR & ORF 2012
Produsent Michael Meert
Redaktion Lothar Mattner
