Bondesønnen fra Sørmland fikk utvikle seg som musiker, frimurer og tjenestemann i nær tilknytning til hoffet, i den Gustavianske tid. Tilfeldigvis vandret han inn byporten i Stockholm samme dag som Gustav III gjennomførte sitt statskupp, den 19.august 1772.
Han ble etter hvert tatt opp som elev ved ”Musikaliska Akademien” (i dag Musikhøgskolan i Stockholm), og fikk stilling som organist i Maria kirke i 1776. I 1792 fikk han den prestisjefylte stillingen som organist i Jakobs kirke, en tjeneste han hadde inntil sin død. Parallelt med dette var han tjenestemann i det svenske Krigskollegium og tjenestegjorde som krigsråd i tiden 1805 – 1824. Både som musiker og tjenestemann fikk Åhlstrøm etter hvert innpass ved hoffet. Kong Gustav III bestilte flere verk av den unge komponisten. Noe som igjen førte til at han i 1785 ble styreleder for ”Musikaliska Akademien”, og året etter kronprinsens musikklærer.
Det som virkelig førte til at Åhlstrøm ble en av de mest innflytelsesrike personer innen svensk musikkliv, var starten av et musikkforlag i 1783. Her fikk han eneretten til å trykke noter både i Sverige og Finland ved kongelig privilegium. Dette var en unik posisjon. Åhlström had a strong influence on home music-playing in Sweden and Finland through the publishing-house that he founded in 1783.Som komponist var det hovedsakelig sanger han komponerte og han etterlater seg flere hundre ulike sanger. Blant annet publiserte han en salmebok i 1832. Hans mest kjente publikasjoner er nokTogether with AA Afzelius he published the first collection of domestic instrumental folk music. utgivelsene av Carl Michael Bellman's "Fredman's Epistler" (1790) og "Fredman's Songs" (1791), som han også arrangerte for piano. Dette er betydningsfulle utgivelser som aldri ville ha funnet sted uten Åhlstrøm. He also composed piano music and music-dramatic works.
Olof Åhlstrøms frimurerliv startet ved opptagelsen i St. Johanneslogen St. Erik i 1779. Han ble regnet som en av de mest talentfulle musikere innen frimureriet, og endte opp som ”Directeur och Föreständare för Ordens Capell” i daværende Stora Landslogen. Likevel var det andre musikere og komponister som i eldre svensk frimurerhistorie ble tillagt større betydning for svensk ritualmusikk, blant annet den berømte Dresden kapellmesteren Johann Gottlieb Naumann (1741 – 1801). I november 1777 ble Naumann adoptert i St. Johanneslogen L’Union. Han kom til Stockholm på anmodning fra kong Gustav III for å bygge opp det konglige hovkapellet/operaen. For Stockholmslogene komponerte Naumann rituell musikk som fremdeles finnes bevart i den svenske Ordens arkiv. Dette er et unntak. Det meste av musikken fra før 1800, som finnes i den svenske Ordens arkiv, er anonymisert og påfallende vanskelig å identifisere. Ved forsøk på musikalsk identifisering av denne type musikk rundt 1950 støtte en på mange og kompliserte vanskeligheter. I følge musikkforsker Per Lindfors var det nesten tilfeldig når en lykkes. I en artikkel fra 1956 skriver Lindfors: ”Det verkar, som om det i början av förra seklet (i begynnelsen av 1800) nästan var en dygd att uppträda anonymt, när man skrev musik för Frimurare Orden.” St.Eriks 200-årsskrift 1956.
Nyere svensk forskning om frimurermusikk, 30 år senere, ved Sven Ullman, gir oss ny kunnskap. I følge Ullman’s forskningsstudie ”Frimuraremusik i Gøteborg” (Universitetet i Gøteborg 1983), er det Åhlstrøms komposisjoner som ligger til grunn for minst halvdelen av den anonyme ritualmusikken for Johannesgradene, som er forordnet til hertugens reviderte ritualer i år 1800. Ullman hevder at den omdiskuterte ritualmusikken som kom i år 1800 antagelig er skrevet i 1790-årene, et synspunkt som støttes av flere innen svensk musikkforskning. Det skal heller ikke utelukkes at Åhlstrøm kan være opphavsmann til andre halvdel av ritualmusikken, de deler som fremdeles er anonymisert. Husk Lindfors utsagn om anonymitet når en skrev musikk for frimurerorden, et forhold Åhlstrøm tydeligvis har etterlevet.
Sett i generell sammenheng har Åhlstrøm ingen stor produksjon av instrumentalmusikk, men han har komponert for de spesielle anledningene og særlig for frimureriet. Det er dokumentert at han har komponert vesentlige verk utover ritualmusikken.
Legger vi nyere svensk musikkforskning til grunn og samtidig leser svensk historie, styrker det uten tvil Olof Åhlstrøms kandidatur som den mest betydningsfulle komponist innen svensk frimureri. Med sin tilknytning til hoffet, til fremtredende samfunnsoppgaver og i egenskap av enerådende musikkforlegger og direktør for ”Ordens Capell”, har denne mannen hatt en unik strategisk posisjon i svensk musikkliv. Det gjelder så vel innenfor som utenfor den svenske Frimurare Orden. Uten Åhlstrøm hadde vi antageligvis heller ikke kjent Bellmans musikk.
Det er ingen overdrivelse å si at organisten og komponisten Olof Åhlstrøm har hatt like stor betydning for svensk frimurermusikk, som Sibelius har hatt for musikken innen finsk frimureri.
Har hertug Carl noen gang søkt råd om musikk i ulike sammenhenger eller ved utformingen av ritualer til det svenske frimureriet, er det temmelig sikkert at Olof Åhlstrøm har vært samtalepartneren.
