Det moderne frimureriet er et ektefødt barn av opplysningstiden, perioden vi regner fra slutten av 1600-tallet og som varte gjennom hele 1700-tallet. I opplysningsfilosofien var det troen på den sunne fornuft og naturvitenskapen som stod i sentrum. Opplysningen skulle danne et bedre menneske og dermed et bedre samfunn. Gud ble nå sett på som universets arkitekt og opphavsmann – den store byggmesteren. Samtidig mistet kirken mye makt gjennom ikke lenger å ha enerett på sannheten. John Lockes tanker om toleranse, likhet og brorskap spredte seg over hele Europa.
Tankene til opplysningsfilosofene Rousseau, Montesquieu og Voltaire skulle på hver sine måter påvirke de store revolusjonene som kom mot slutten 1700-tallet. Det ble stilt krav om avskaffelse av eneveldet, om folkestyre og om menneskerettigheter. For 1700-tallsmennesket fantes det også et dypere savn – et søkende. Her kom frimureriet inn som et alternativ.
Frihet, toleranse og nestekjærlighet
I 1700-talls frimurerritualer kan vi spore tanker om toleranse, humanitet og individets frihet – alt i opplysningstidens ånd. I en tid med økende økonomisk velstand og åndelig usikkerhet tilbød frimureriet den søkende intellektuelle mannen et livssyn bygget på frihet, toleranse og nestekjærlighet.
Det Svenske System
På 1750-tallet ble grunnstenen for dagens frimureri i Norden lagt. Kanselliråd Carl Friederich Eckleff i Stockholm beredte grunnen for det kommende frimurersystemet. I 1774 ble Hertug Carl av Södermanland (senere kong Carl XIII) Stormester over de svenske frimurerne, og frimureriet til Eckleff ble reformert. I 1801 avsluttet Hertug Carl reformeringen. Han hadde da skapt et moderne frimureri som skulle komme til å dominere i Norden de kommende århundrer: Det svenske system.
Til Norge
Til Norge kommer frimureriet i 1749. Danmark og Norges konge Fredrik V legger til kai i Larvik med tre Orlogskip i mai-måned. Med seg på førerskipet Oldenborg har han med seg sin gode venn Greve Christian Conrad Danneskiold-Laurvig, generaladjutant for marinen. Frem til 1818 hørte denne loge administrativt under Storlogen i Danmark. Fra 1818 og til 1891 var de norske logene underlagt Den Svenske Frimurerorden.
Selvstendighet
I frimurersystemet som ble praktisert i Sverige, var det tradisjon for at dersom kongen var frimurer så skulle han være Stormester. Kong Oscar II var også norsk konge, og følgelig ble han Stormester også i den norske ordenen. 24. juni 1891 besluttet han at det skulle opprettes en selvstendig norsk frimurerorden. Kong Oscar II var norsk Stormester frem til 29. september 1905, da han fraskrev seg verdigheten.
I dag er Den Norske Frimurerorden en selvstendig organisasjon og ledes av en valgt Stormester.
