Hvorfor?
Jeg ville gjerne høre mer om hvorfor han stoppet i VI grad og med Ordførende Mesters bistand fikk vi to en god prat om dette. Ludvig har heltestatus fra aprildagene i 1940, som krigsfange og offiser i Tyskland, blant annet sammen med en annen frimurer, Asle Enger, og har hatt sin porsjon med helsemessige plager senere. Han bryr seg ikke om å snakke om dette. Da jeg takket for sist og spurte hvordan det sto til svarte han ganske ubesværet:
- Det går den rette veien. Han ga meg ingen grunn til å tro at det var helsemessig det gikk den rette veien. Det var livets utgang han hadde i tankene.
Ikke redd
Min kommentar var at dette noe spesielle svar tydet på at han ikke var redd for døden. - Å, nei svarte Ludvik, jeg er ikke engstelig, jeg ser fremover mot den, med glede. Jeg tror jeg forstår hva uttrykket ”gammel og mett av dage” innebærer. Jeg tenkte at frimureriet, som handler om livet og døden som en del av det, må ha gitt ham grunnlaget for det svaret.
- Men hvorfor har du stoppet i VI grad, ville jeg vite.
- Jeg fikk kuttet av meg noen fingre i et arbeidsuhell og da kona døde like etter det, klarte jeg ikke å få på meg finklærne lenger, var hans smilende svar på mitt ”hvorfor”.
- Det er vel ikke din egentlige grunn?, sa jeg.
- Nei, jeg bruker det bare som et påskudd, la han frem. Men du skjønner at for meg som har lært matematikk og undervist i det i mange år, kan jeg ikke la være å tro på det materielle. På det som kan bevises.
Full glede
- Jeg er veldig fornøyd med det frimureriet gir meg i de første gradene. Jeg føler at jeg ikke trenger mer. Jeg har jo lest såpass at jeg tror og forstår hva det hele går ut på. Jeg finner full tilfredsstillelse i å få være med på møtene i min moderloge. Det er det etiske og moralske i frimureriet som er det viktigste for meg.
- Ja, det hele bygger jo på kristen etikk og moral, smetter jeg inn med.
- Ja, og det er jo den samme etikk som i alle religioner. Det som står i våre lover om ikke gjøre annet mot din broder enn det du vil at han skal gjøre mot deg, er bra nok ledetråd for meg. Jeg behøver ikke noe mer. Jeg tror på broderskapet i logen og resultatene av det kan bevises. Det holder for meg. Fellesskapet i logen er det som betyr noe. Det må pleies og vernes om.
- Jeg har møtt mange brødre over hele landet, som tenker som deg, sier jeg og spør om jeg kan fortelle om dette i denne spalten, fordi det er viktig at vi kan berette om at det er stor takhøyde i norsk frimureri; at alle kan føle trygghet i sin egen trosmessige utvikling.
- Du kan skrive om dette så mye du vil, svarer Ludvik som fortsetter: Og jeg kan fortelle deg at det er mange av brødrene i min loge som sier det samme, når jeg under lørdagskaffen får lirka ut av dem hva de tror på. Du veit; de tør jo ikke å protestere mot meg da.
Tro og tvil
Det føles befriende å møte en broder som uten forbehold erklærer sin tilhørighet til frimureriet og sin loges brødre - og til det felles grunnlag vi alle har. Han har erfart at i logen kan han komme, med sin tro og med sin tvil, og delta uten tanke på rang eller stand. Her kan vi arbeide med vårt eget indre, la tro få bearbeide tvilen, uten at det rokker ved broderskapet. Et arbeid som kan sysselsette oss hele resten av livet. Ludvik er et levende eksempel på frimureriets formål om menneskets foredling.
