Jeg tenker vel at vi får det ganske så i ryggmargen etter hvert: Vi takker for det vi får; gaver, oppmerksomhet, hjelp. Men hvor ofte takker vi for andre mennesker? For fellesskap? For at andre fins? Vi takker gjerne og naturlig for det folk gir, men ikke for at de fins.
Lyden av bølgers sakte slag imot strand, sand mellom tærne, lange lyse sommerkvelder, smak av markjordbær og villbringebær - vil ikke bli den samme hvis du ikke har noen å tenke på, eller noen å dele opplevelsene med.
Jeg tenker at det nettopp er slik vi blir vi et «vi». Ved å tenke på hverandre eller takke for hverandre, gjør vi plass for hverandre, for de vi er. Hver enkelt av oss blir gitt plass og får gi inn i fellesskapet ved å være nettopp de vi er. Da er det ikke noe «kom som du er og bli som oss». Men det er «kom som du er, og bli stadig mer deg sjøl» - den du skal være, i dette fellesskapet.
For dette er ikke et hvilket som helst fellesskap. For selv om det er hvem som helst av oss, så er fellesskapet frimureriet lærer oss å takke for, båret av tro, håp og kjærlighet. Eller mer presist: De er virksomme i tro, arbeider i kjærlighet og holder ut i håp. Dette kjennetegner logebrødre, og gir fellesskapet retning og uendelige muligheter til å gjøre en forskjell i hverandres liv og i verden. Det er det grunn til å takke for!
Det er grunn til å takke for at vi, på late dager i hengekøya, eller med saltvannsbølger i håret, kan være virksomme i tro og arbeide i kjærlighet og holde ut i håp. Det er godt at vi er mange om det prosjektet, og det er det også grunn til å takke for!
Så er det også slik at det er en kamp å holde våre fellesskap åpne og inkluderende på en slik måte at det faktisk er rom for det den enkelte har å by inn. For det er ikke sjølsagt at det er sånn. Vi kan tenke det, ønske det, ville det – men gjøre det, er utfordrende.
Jeg tenker det går an å starte med takken, for mangfold, for forskjellighet, for ulikhet. Det er nemlig oppdragende å takke, i den forstand at det minner oss på noe vi ønsker å holde for viktig.
Da er vi et stykke på vei til å virkeliggjøre, er vi ikke?
