Frimureriet er egoistisk i den forstand at det dreier seg om å arbeide med seg selv for å forbedre seg selv. For frimureriets viktigste resultat skal ses i måten vi, hver enkelt av oss, behandler andre mennesker på. Dermed blir frimureriets hovedmål medmenneskelighet.
Kan frimureriet overhodet hjelpe oss til det? I vår moderne verden, med et vell av tilbud, ny teknologi og mange daglige utfordringer – er det da naturlig å velge å gå i logen?
Svaret er nærliggende: Det er vel kanskje nettopp i en slik verden at vi trenger et sted for å finne frem til oss selv – en stille stund.
Kanskje er det nettopp i logen vi får tid til å sette tingene i relieff? Kanskje er det det som gjør frimureriet mer viktig enn noen gang tidligere? Kanskje er det her vi kan finne tilbake til våre historiske og kulturelle røtter?
Mange mennesker går i treningssentre for å forbedre sin fysikk. Frimurerlogen er «et åndelig treningssenter» hvor vi trener på å leve opp til noen helt grunnleggende verdier.
Logesalen og vår symbolverden ligner ikke hverdagen. Derfor kan vi la tankene fly på langfart og vi kan gjøre opp status. Her kan vi finne stillhet til ettertanke.
Dette betyr ikke at vi skal glemme verden utenfor – at vi skal gjemme oss i et verdensfjernt og eventyraktig system. Vi skal bruke våre frimureriske redskaper når vi er i logen, men resultatene skal vises utenfor våre murer.
Derfor går vi i logen!
