”Meningen med livet” har for svært mange vært å maksimere sin andel av dette. Og samfunnet vi lever i preges selvfølgelig av innstillingen til de enkeltmenneskene det består av. Samfunnets mål og virkemidler rettes mot de ”idealer” som flertallet hyller, og dette påvirker og forsterker vår trang til å oppnå det alle andre synes opptatt av: Vi vil jo ha like mye, eller helst litt mer av ”godene” enn dem vi sammenlikner oss med, ikke sant? Så får vi nyte de godene vi skaffer oss så lenge vi kan,- for når vi forlater denne verden, har vi jo ikke mye glede av dem lenger. ”Du kan ikke ta det med deg, når du vandrer—”
Jeg minner om at vi vil bli husket av dem etter oss for hva vi var og hva vi gjorde.
Dem etter oss ja,- hva er det vi lar dem arve?
Hva slags samfunn vil vi etterlate oss, dersom vi alle hver for oss bare melker samfunnet?
Vi kan jo selvfølgelig si at vi gir blaffen,- og hva våre etterkommere tenker om oss spiller ingen rolle,- vi vil jo ikke være der.
Men kan vi virkelig være helt likegyldige til hva vi gjør i og med det samfunnet vi lever i? Noen få kan det kanskje,- men de aller fleste av oss har ikke samvittighet til det. Samvittighet,- dette underlige fenomenet som hvisker oss i øret når vi går på akkord med moralske eller etiske prinsipper,- eller med de lover og regler som regulerer samfunnet,- og som jo er helt livsnødvendige for at ikke samfunnet skal gå i oppløsning.
Hvor i all verden kommer dette fenomenet fra? Som virker der trusel om straff ikke lenger regulerer hva vi gjør eller ikke gjør--? Som gjør oss til mennesker,- ikke bare dyr--. Noen ser i dette et bevis på at det finnes en høyere makt,- hvor skulle den ellers komme fra?
Ettersom samfunnet blir stadig større og mer komplisert, blir vi stadig mer avhengig av at eksperter og fagfolk kan samarbeide og fordele oppgavene mellom seg. Gjensidig tillit blir nødvendig,- ikke bare fagmessig, men også moralsk og etisk.
Dette ble særlig tydelig i middelalderen, da man skulle bygge de store katedralene. Byggehyttene ble dannet,- fagforeninger som lærte opp og sertifiserte læregutter, svenner og mestere i et system som gjorde at en vandrende svenn kunne få arbeid på neste byggeplass selv om han var ukjent for den stedlige mester. Etter hvert ble mestrene klar over at høye moralske og etiske standarder blant arbeidsfolkene ville gjøre arbeidsplassen sikrere,- noe som var helt vesentlig på stillasene 100 meter over bakken. Det ble viktig å utvikle de moralske og etiske parallelt med den faglige kompetansen hos byggefolket.
Noen skjønte at dette var like viktig i resten av samfunnet,- og tok med seg ideene ut dit,-det såkalte spekulative frimureriet vokste frem,- først i England. Siden den tid har ideene fått fotfeste over store deler av kloden,- også i Norge. I dag er det rundt 18000 menn som er tilsluttet Den Norske Frimurerorden.
Frimureriet arbeider altså ikke lenger med faglig kvalifisering av murere, men konsentrerer seg om,- blant annen ved bruk av symboler, hentet fra murerfaget,- å hjelpe sine medlemmer til å lære seg selv og sin tenkemåte bedre å kjenne, slik at de blir bedre i stand til å leve opp til de moralske og etiske standarder de fleste av oss bekjenner oss til. Og kanskje kan vi derved unngå å falle i noen av de feller som våre menneskelige svakheter kan lure oss inn i. Frimureriet er et skoletilbud: Lær deg selv bedre å kjenne,- bruk denne forståelsen i dagliglivet til å gjenkjenne og unngå noen moralske og etiske snublesteiner, i håp om at dette kan gjøre deg til et litt bedre menneske!
I middelalderen var det altså noen som skjønte betydningen av å trene mennesker i å leve opp til moralske og etiske standarder i dagliglivet.
Vi som er opptatt av frimureriet føler at i dag,- i vårt stadig mer materialistisk styrte samfunn er dette arbeidet viktigere enn noensinne. Og heldigvis er det stadig flere som blir klar over,- og søker etter noe mer enn hva den materialistiske verden byr dem. De vil være velkommen i frimureriet. Men drivkraften må være et ønske om å finne dette ”noe mer”,- og de må selv søke oss. Vi har ikke lov å søke dem. Vi kan bare gjøre det enklere å finne oss.
Søker du frimureriet i den tro at her finner du kompiser som hjelper hverandre frem og gir hverandre fordeler i dagliglivet vil du bli skuffet. Og religiøse eller politiske stridsspørsmål er det rett og slett forbudt å ta opp i logesammenheng.
For noen blir hovedsaken med møtene i Frimurerlogene å koble av og nullstille seg i en travel og stresset hverdag i selskap med gode venner. Det er verdifullt nok i seg selv som avkopling i en stressende hverdag. Men for de fleste av oss betyr det noe mer: Vi føler at møtenes rituelle gjennomføring gir nyttig påfyll av kunnskap om oss selv og hvordan vi kan og bør takle hverdagens problemer og oppgaver dersom vi ønsker å leve opp til en forsvarlig moralsk og etisk standard. Så håper vi at vi gjennom å søke å leve frimurerisk får en og annen til å nikke og si at dette kanskje var noe for meg.
Skollenborg, 7.1.08
Tore Thorbjørnsen
Ordførende Mester
