Kronikker

Harald Eias tv-programmer «Hjernevask› utløste for en tid tilbake en bred debatt. Spørsmålene fylte metervis med spalteplass i avisene, de ble drøftet ved middagsbordet i de tusen hjem og på arbeidsplasser. Hva er det som preger, former, danner et menneske? Og under hvilke vilkår skjer det at mennesket blir et individ og får sin identitet? Debatten handlet om mange ting – men den var også en dannelsesdebatt. Den gikk dypere enn spørsmålet om skikk og bruk og pene manerer.

Ethvert medlem av Frimurerordenen i Norge kan uttale seg om sin egen holdning til habilitet, men de kan ikke uttale seg på vegne av Frimureriet i Norge. 

Utgangspunktet for inhabilitet må tas i våre gjeldende lovregler om i hvilke tilfeller en person er inhabil til å være dommer i en sak, eller inhabil til å delta i saksbehandlingen av en forvaltningssak. Både i domstoler og i for­valtningen har vi regler som bestemmer at hvis en selv eller nære slekt­ninger er part i vedkommende sak, eller hvis man har et ansettelsesforhold til en part, eller tidligere representert parten, er man inhabil. Dette er kjente og nærmest selvsagte regler, og uinteressante i den pågående diskusjon. Men videre har vi for dommere etc. bestemmelsen i Domstolslovens § 108 som bestemmer at ''dommer og lagrettemedlem kan heller ikke nogen være, når andre særegne omstendigheter foreligger, som er skikket til å svekke tilliten til hans uhildethet."

Mange frimurere i Norge innehar stillinger og posisjoner i samfunnet hvor spørsmål om habilitet kan oppstå, slik som f.eks. offentlige embeds- og tjenestemenn, medlemmer av folkevalgte styrer og råd, advokater, dommere, prester, private aktører i næringslivet i betydelige stillinger, styremedlemmer i banker og forsikringsselskaper etc. Våre lover har en bestemmelse om at vi som frimurere ikke skal benytte oss av vår stilling for å skaffe oss personlige fordeler. Les mer om dette, følg linkene.

Wilhelm Omsted: «Broderskap og inhabilitet»
Thorstein Furustøl: «Inhabilitet»
Helge Qvigstad: «Frimureriet og habilitet»

Oppfatninger om frimurernes virksomhet er ofte preget av skepsis og mistenksomhet. En problemstilling for mange er: kan vi stole på fri­murerne når det gjelder utøvelsen av deres yrke, hvilken betydning tillegger de sitt brorskap? Noen tenker på frimurerne nærmest som "mafia i kjole og hvitt", et hemmelig brorskap hvis viktigste mål er å sørge for seg og sine og å hjelpe hverandre på bekostning av alle andre.

I et radioprogram nylig uttalte en av deltakerne at «troen på oss selv har aldri vært sterkere». Selv om dette er en noe spesiell generalisering av oppfatningen om nordmenns psyke tror jeg likevel debattanten har rørt ved et ømt punkt i dagens samfunn. Strømmer av olje, en stadig sterkere økonomisk vekst og økende velstand kan ha gjort de fleste av oss overmodige – og trukket oppmerksomheten bort fra vesentlige elementer i folkesjelen. Om dette har gjort oss lykkeligere er mer tvilsomt – som professor Hylland Eriksen hevder har nye studier faktisk tydet på at livskvaliteten har sunket siden 1950-årene – overfloden har altså ikke gjort oss lykkelige.

- Frimureriet skal være et sted der vi kan få inspirasjon til å søke den stillhet vi trenger for å finne Sannheten, skriver Halfdan Wiberg i denne kronikken.

Den talende og utfordrende tittel stammer fra en nylig utgitt bok om retreat, meditasjon og kristen mystikk – med siktepunkt på menneskets behov for å søke en helende stillhet i livet. I dagens ofte hektiske livsform er dette mer aktuelt for oss enn noensinne. De fleste hjem har flere mobiltelefoner, et utall småradioer med nyheter hver time – iPod og DVD-spillere i tillegg til TV med alt fra 4 til 30 kanaler samt PC og en Laptop i tillegg. Vi er blitt tilgjengelige 24 timer i døgnet for mer eller mindre betydningsfull påvirkning.